Alt begynte egentlig en dag i 1987 - i alle fall for Terje Embla (26). Det var da han tjuvlånte søsterens Marillion-LP "Fugazi" og spilte den over på walkman og lyttet. Han lyttet lenge. Noe festet seg - en opplevelse av tekster, musikk og stemninger som hørtes helt annerledes ut enn den hermetiserte listepopen produsentene Stock/Aitken/Waterman plaget verden med i de dager.
- Da Marillion ga ut "Brave" sju år senere...
Terje E. er fjern i øynene.
- Jeg ble totalt fan, aldeles hektet. Plata sto i CD-spilleren min et helt år. Det er sant. Jeg skiftet den ikke ut før året etter - og det var da Marillion kom med ny plate.
Terje Nygård (30) og Karstein Helland (31) smiler gjenkjennende.
- Det er deilig å være nyforelsket, flirer Karstein.
- Ja, det er akkurat den følelsen man får! nikker Terje E.
Han var på sin første Marillion-konsert rundt midten av nittitallet.
- To uker senere hadde jeg alle platene deres. Bandet gir så utrolig mye: De skriver dype tekster, lager nyskapende musikk og er vanvittig samspilte. Det blir liksom ikke bedre enn det.
- Og i fjor så dere Marillion spille i utlandet hvor mange ganger?
Fanklubblederne ser på hverandre, humrer, fingrer med halvlitersglassene.
- Terje var avgårde tretten ganger. Jeg så dem femten ganger, Karstein atten, innrømmer Terje N.
- Og reisebudsjettet var...?
- ...ikke noe vi tør regne på, lyder det unisont.

ØL OG BØKER
De tre satt også og drakk øl da ideen om en Marillion-konsert for den harde kjernen av fans dukket opp i september i fjor.
- Vi var ute på byen og en av oss sa "La oss sende en e-post og høre om Hogarth, Trewavas og Rothery vil komme og spille akustisk for oss. De har gjort det for fanklubber andre steder. Vi dekker alle utgifter", forteller Terje E., nesten litt sitrende over minnet:
- E-posten ble sendt. To dager senere svarte de ja. Vi tenkte "Åh herregud, hva gjør vi nå?"
De svelget panikken og regnet på utgifter og billettinntekter, fant en helg som passet, booket Gamla for to hundre personer, bestilte flybilletter og hotell til bandet, organiserte transport til og fra Gardermoen. Så ble billettene lagt ut til fanklubben i Skandinavia - samt noen heldige fans fra Storbritannia, Tyskland og Nederland. En knapp måned etterpå var alt revet bort.
- Hva skjer når Marillion endelig ankommer? Får dere helt skjelven?
Gutta rynker brynene. Ingen hysteriske groupietendenser her, nei.
- Det er musikken som betyr noe, slår Karstein bestemt fast.
- Jeg vil ikke ha noe personlig forhold til bandet. Det skal være mystikk rundt dem, slik at jeg nesten får hjertestopp hver gang jeg ser Steve Hogarth stå foran meg på scenen, forklarer Terje E.
- Gitaristen Steve Rothery vil helst drikke kaffe og lese tykke bøker før konserter. Vi vil helst drikke øl og prate med andre fans, sier Terje N.
De to andre kneggler og fortsetter - som om Rothery var et kjent og kjært familiemedlem:
- Ja, han har alltid bøker med seg, ikke sant?
- Men litt spente er dere vel? For at alt det praktiske skal klaffe?
Tung utpust fra de tre - tross alt tyngede - menn: - Ja, erru gæern... Det er jo bare halvannen uke til...

"MARILLION-METODEN"
- Der kommer de!
Marillion er på vei, bandet som bruker en liten frihelg på å fly til Oslo og spille en liten, lukket konsert, uten å motta en rød øre i honorar eller oppmerksomhet fra bransjefolk. Som har fått en ny måte å lage og selge plater oppkalt etter seg: "Marillion-metoden" er blitt et begrep i britisk musikkindustri. Bandets to siste album er finansiert ved forhåndssalg på internett direkte til fansen - som villig punger ut penger før platene i det hele tatt er laget. Takken fra Marillion er personlig tilsendte CD-er med spesialinnspillinger fra konserter eller ikke-utgitt materiale.
Terje E. og Terje N. iler ut av hotellresepsjonen med kurs mot de ventende bilene. Vokalist Steve Hogarth, gitarist Steve Rothery og bassist Pete Trewavas bærer koffertene sine selv. Hilser blidt - "How's it going, good to see you again!" - og rusler mot hotellet med gutta hakk i hæl. Øvrige bandmedlemmer Mark Kelly og Ian Mosley er i anledning den akustiske konserten blitt hjemme i England.
Sjåfører og fans Espen Strengelsrud og Nils Jonas Grønn greier nesten ikke å stå stille.
- Fin kjøretur fra Gardermoen?
- Kjempefin! Vi pratet musikk hele veien. Skikelig bra, stråler Strengelsrud, før han parkerer og ruser inn på hotellet han også. Ved innsjekkingen har et par tilhengere av Fish, Marillions forhenværende vokalist, kastet seg på lasset. Andreas Dahl og Morten Eliassen underholdt norske tv-seere for et par år siden med dokumentaren om sin følelsesladde organisering av norgesturné for en avholdte skotten.
- Som en kamerat av meg sa: "Det å være både Marillion og Fish-fan er som å være skilsmissebarn. Noen ganger er man hos mor, andre ganger hos far." Nå har vi altså fått besøk av mor, forklarer Dahl ivrig.

TAKKNEMLIGE
Marillions lydsjekk starter sent, men går som en drøm. Fanklubblederne får stadig lavere skulderføring etter hvert som siste-singelen "You're gone" siver ut gjennom dørene på Gamla. Der ute står fansen i lang kø langs iskalde Møllergata.
Fansen strekker seg langt. Da Marillion i 1997 ikke hadde nok penger til å dra på USA-turné, arrangerte en amerikansk tilhenger innsamling på Internett. Det kom inn et tosifret antall tusen dollar, som sørget for at bandet kunne ta turen over Atlanteren. Turneen gikk i økonomisk balanse, og alle bidragsyterne fikk en spesialinnspilt CD som takk.
Inne i Gamlas nabolokaler, ved et vindusbord på Stortorvets Gjæstgiveri, sitter Steve Rothery og Pete Trewavas og må trekke på smilebåndene når Dagsavisen spør om de ikke blir skremt av en slik hengivenhet.
- Jo da. Men mest av alt kjenner vi stor ydmykhet over å ha fans som føler så sterkt for bandet. Det forbløffer og imponerer meg hver eneste dag, sier bassist Trewavas.
Rothery: - Jeg tror det har noe å gjøre med at Marillion er ekte. Ta for eksempel måten vi lager plater på - det er en spesiell ærlighet over det. Fordi vi ikke er tilknyttet noe plateselskap utover vårt eget Racket Records, trenger vi ikke inngå kompromisser. Det gir oss en integritet som fansen setter pris på.

LYKKELIGE, BLANKE ØYNE
Oppvarmingsbandet Gazpacho går av scenen til velfortjent vill jubel fra publikum. Karstein selger T-skjorter og plater nede ved inngangen, de to Terje'ne haster i skytteltrafikk mellom vaktene ved døra og Marillion på bakrommet.
Og endelig: Hogarth, Trewavas og Rothery er klare til å spille. Det tar dem ikke mange akkordene før publikum er fullstendig solgt. Fansen korer, kjenner hvert eneste ord, hver eneste note. Det finnes noen jenter i det bølgende, svaiende havet foran scenen, men det er mennene vi hører. De lykkelige mennene med sine blanke øyne: "I have been here many times before, in a life I used to live. But I have never seen these streets so fresh, washed in morning rain."
Innimellom roper publikum ut hvilke låter de gjerne vil høre. Trioen på scenen lytter, klimprer et og annet inngangsparti, prøver seg fram på hvert sitt instrument, før de endelig bestemmer seg og flyter sammen - omtrent som Jerry Garcia og Grateful Dead gjorde det på sine konserter.
Dette er ikke noen konsert hvor det står folk bakerst i lokalet og lytter med et halvt øre og diskuterer været eller hvem av vennene som har byttet jobb siden sist. Sånt er helligbrøde.
Etter nesten to timer er det slutt.
Vokalist Hogarth griper mikrofonen en siste gang:
- Vi vil gjerne få takke The Web Scandinavia Fan Club for å ha invitert oss hit i kveld.
Publikum applauderer og brøler taktfast: - Terje! Terje! Karstein!
Det er helt overflødig å spørre om de tre fanklubblederne er fornøyde.
Gutta svever.